30 uker på 17. mai!

Wow, tiden går så fort. Og neste år er nasjonaldagen – og alt annet – helt annerledes.

Nå er det bare 10 uker igjen til jeg får treffe hun som skal forandre alt. Det kjennes både overveldende og berusende og litt skremmende på samme tid. Har vi alt klart til hun kommer? Er vi egentlig klare for den store omveltningen som skal skje? Blir vi de beste foreldrene til den lille, uskyldige skapningen som kommer inn i en verden som virker skumlere og mer uberegnelig for hver dag som går?

I dag er det 17. mai, og jeg har startet dagen grytidlig på Slottsplassen for TV2. På gåturen tilbake til leiligheten min blir jeg møtt av fedre i nikkers, ullstrømper og et stort smil om munnen, trillende på en 17. mai-klar barnevogn med flagg vaiende i vinden. Og mammaer i raslende beltestakk med et kakefat i den ene hånden, og en mini-me med fletter og iskrem i den andre. Neste år er jeg en av dem. Minus beltestakken da. Det rasler mindre i min litt mer beskjedne Valdresbunad.

Enn så lenge bruker jeg nasjonaldagen til å samle krefter etter en hektisk vårturné, og (kjedelig nok) få styr på regnskapet mitt. Å være høygravid har noen fordeler – jeg får endelig styr på papirflommen på skrivebordet, og i morgen er jeg garantert blant de friskeste på jobb.

Og mens jeg hører barnelatter og hornmusikk utenfor vinduet, sitter jeg ved kontorpulten med et fårete smil og drømmer om neste år. Da finner du meg garantert rullende nedover gata med både flagrende 17. mai-vogn, bunad og iskrem. Enn så lenge nøyer jeg meg med å rulle innom kjøkkenet på jakt etter snacks.

Gratulerer med dagen, og ha en riktig så herlig frihetsfeiring, alle sammen!

Foto: Hanne Sagstuen

Be first to comment