– Amming, det vanskeligste og mest hjerteskjærende i det nye mammalivet

Jeg ønsket å fullamme min baby. Det var starten på den vondeste opplevelsen i det nye mammalivet.

På morgenen den 25. juli , sånn litt før klokken slo 10, fikk jeg en liten, varm og skjelvende bylt lagt tett inntil brystet for aller første gang. Hun slo vilt rundt seg med knyttede never, ristet i hele kroppen og søkte med åpen munn mot den varmeste, mykeste delen til høyre for hjertet mitt. På noen millisekunder hadde hun funnet fram, og med en rå urkraft hogg hun tak, og nektet å slippe. Tårene trillet mens jeg, liggende kroket sammen i sykehussengen på Rikshospitalet med tre små kilo gull i armkroken, ammet datteren min for aller første gang.

Dette øyeblikket vil for alltid være en av de vakreste i mitt liv.

Men dagene som fulgte var ikke like rosenrøde. Ammingen viste seg snart å være noe av det vanskeligste og mest hjerteskjærende  i det nye mammalivet. For vi var jo begge nybegynnere, hun og jeg. Og det satte raskt sine spor, først og fremst i form av lilla sugemerker og blødende sår over hele høyre pupp.  F0r hun ville jo så gjerne, og var så kraftfull og sterk. Men mammen hennes var det verre med, som svettende og forvirret prøvde å finne ut av hvordan hun plutselig skulle kunne presse melk ut av puppene. Det ble noen røffe tak for oss begge to, selv om vi ble holdt stødig i hånden av de flinke jordmødrene på barselavdelingen. Tankene svirret rundt med stadig sterkere fart: Har hun godt nok grep om brystvorten? Hvorfor har ikke den første melken kommet ennå? Burde jeg ikke i det minste ha produsert råmelk nå da!? Holder jeg henne egentlig riktig?? Sulter hun ikke snart ihjel???

Så, på den tredje dagen, løsnet det. I hvert fall litt. Vi klønet oss gjennom en times lang sesjon i grålysningen. Og plutselig så jeg det: hvitt melkeskum boblende rundt de små rosa leppene, etterfulgt av taktfaste gulpelyder. Endelig! Jeg hørte hornmusikk, konfettikanoner og sprettende champagnekorker inne i mitt eget hode, og lo av glede slik at jeg vekket både romkameraten min og den lille datteren hennes. Aldri har jeg følt at jeg fortjente en gullmedalje mer enn akkurat da. Jeg reiste hjem fra sykehuset full av gryende selvtillit.

Og våknet opp dagen etter med et smertehyl.

Den første tidens intense prøving og feiling hadde satt sine blodrøde spor. Sårskorper og væskende sprekker dekte spesielt høyre side, som hadde fått gjennomgå ekstra mye den første dagen. Det kjentes som om jeg fikk surrret piggtråd rundt brystvortene, og at de så ble slått på med en bankende hammer hver gang jenta mi skulle ha mat. Jeg bannet og skrek, sparket ut i luften og bet meg hardt i leppene mens hun fortvilet kjempet for å få tak. Noen klønete forsøk med ammeskjold gjorde absolutt ikke underverker, og situasjonen ble heller ikke bedre av at jeg etter to dager hjemme fikk helsestasjonen på besøk.

De syntes hun var litt liten. Jeg kjente det som om jeg fikk et blylodd rundt halsen. Hun hadde jo gått ned 10 prosent av vekten sin i de tre dagene jeg var på sykehuset, og selv om hun hadde gått opp siden jeg kom hjem, syntes helsesøstrene at hun burde ha gått opp mer. De begynte å diskutere. Foran meg. Kanskje er det noe feil med brystvortene dine? Kanskje de ikke er lange nok slik at hun ikke får godt nok tak? Og kanskje tungebåndet til den lille bør klippes? Kanskje du ikke produserer nok melk? Vet du hvor mye melk du produserer? 

Jeg kjente panikken spre seg. Den lille melken som gjemte seg i puppene mine rygget garantert tilbake til hvor enn den kom fra  i skrekk, kjentes det som. Og det snøret seg sammen i halsen. Nei, jeg visste jo ikke hvor mye melk jeg produserte. Hvordan skulle de vite det?!? Jeg hadde jo bare vært mamma i fem dager. Mens den frenetisk varme julisolen stekte inn gjennom vinduene på det nye barnerommet, og mens svetten silet nedover ryggen i en nervøs bekk, ammet jeg foran de to helsesøstrene. De ville sjekke teknikken min. Den ene nikket til den andre. “Det er jo forsåvidt ikke noe galt her”.

De foreslo at jeg pumpet meg foran dem så de kunne se. Jeg stammet et eller annet om at jeg nettopp hadde ammet henne en time før de kom, og at jeg aldri hadde brukt pumpen før heller. Etter å ha klønet med å få den ut av esken og satt den sammen, satte jeg den mot sårskorpene mine. Maskinen duret, surklet og spyttet, og ned i flasken dryppet det noen stakkarslige dråper. Etter ti minutter med nervøs pumping var det et par slunkne milliliter i flasken. “Vel, det burde egentlig sprute ut” var beskjeden. Det stolte mammahjertet smuldret opp til små, harde biter av skyld i brystkassen min.

Hun virker fornøyd når hun suger, og sovner ofte ved puppen etter sånn ca tre kvarter med melkeskum i munnvikene, prøvde jeg meg. Betyr ikke det at hun drikker og har det bra?

“Ikke nødvendigvis. Det kan også bety at hun gir opp og sovner av utmattelse fordi hun ikke får nok næring”.

At helsesøstrene ikke hørte lyden av tusen små knas inne i brystet mitt nå er jeg fortsatt overrasket over.

“Det er ingen grunn til panikk, men for sikkerhets skyld bør du kanskje koppmate henne med litt morsmelkerstatning i tillegg”var rådet. I samme sekund var kjæresten min i fullt firsprang på vei til sykehuset, for å kjøpe NAN. Etter å ha blandet ut erstatningen i en liten kopp med helletut, prøvde vi å helle blandingen ned i halsen hennes – til gurglende og fresende protester. Melkeblandingen kom opp igjen like fort som den gikk ned, og nå var ansiktet hennes i tillegg helt lilla av skrikende panikk. “Nå må vi gå, men vi kommer tilbake på fredag og kontrollmåler”, var beskjeden før utgangsdøren smalt igjen og jeg sank ned i kjøkkenstolen i krampegråt.

Hva er det jeg driver med? Her dreper jeg barnet mitt med de korte brystvortene mine og en kropp som ikke engang klarer å produserer nok melk!

Jeg snakket med moren min som med rolig stemme sa: “Ta det med ro. Jeg synes du skal ringe til en jordmor jeg kjenner”. Min tante Laila har nemlig en søster som er jordmor på barsel poliklinikk i Kristiansand, og med skjelvende stemme ringte jeg til henne. “Nei nei, ta det helt med ro”, sa den bløte og varme stemmen i andre enden av røret. “Stol på din egen intuisjon som mamma. Gi det tid. Ungen din vokser jo – kanskje bare i et litt saktere tempo enn grafene til helsesøstrene. Men vi er jo alle forskjellige, også babyer! Stol på magefølelsen og fortsett med fullammingen hvis du har lyst til det. Og hold deg unna morsmelkerstatningen så tidlig hvis du ønsker å få igang melkeproduksjonen. Så lenge hun spiser, sover, bæsjer og virker fornøyd og glad skal du bare fortsette akkurat slik du gjør. Og bare ring meg hvis det er noe du lurer på. Når som helst.”

Jeg kjente roen gradvis spre seg, fra de skjelvende knærne opp til brystkassa. Ok, jeg stoler på mamma-intuisjonen og gir ammingen en sjanse, tenkte jeg. Og etter noen flere slitsomme dager med fikling med ammeskjold på den “ødelagte” høyrepuppen og frenetisk pumping om morgenen for å sjekke om jeg produserte nok melk (ja, jeg klarte ikke å legge den tanken fra meg helt sånn uten videre), så fant vi rytmen vår. Og gradvis ble det bedre, og finere.

Så hvordan gikk det? Vel, den kommende fredagen, da helsesøstrene kom tilbake for å kontrollmåle henne, kan jeg med stolthet si at de var imponerte: Hun hadde lagt på seg mer enn forventet, ammeskjoldet hadde jeg faktisk glemt igjen inne i sterilisatoren min to dager før det, og NAN-pakken står fortsatt uåpnet i kjøkkenskapet. Selv om det fortsatt gjorde litt vondt å amme, så gikk det fint! Sammen hadde jeg og den lille jenta mi funnet ut av det. Og etter det har det bare blitt bedre.

Å starte å amme var for meg en smertefull opplevelse. Men det blir bedre. I dag, to måneder etter, sitter jeg faktisk og ammer mens jeg skriver dette! Med en hånd rundt min lille skatt, og en klønete venstrehånd på tastaturet. Ammingen er noe vi gleder oss til begge to, og som gir nærhet, ro og påfyll av kjærlighet hver andre time gjennom hele dagen. Vi starter og avslutter dagen med lange, rolige stunder sammen, og gjennom dagen er puppen aldri langt unna både for mat og kos. Jeg er fortsatt i sjokk over at kroppen min kan produsere noe som gir liv til et annet menneske, og jeg tar ikke dette mirakelet for gitt. For jeg har kjent på følelsen av å ikke få det til.

Og det beste som jeg lærte av denne opplevelsen? Som mamma må du stole på din egen magefølelse. Velmenende og gode råd trenger ikke være rett for deg og din baby. Morsrollen er noe primalt som vekkes i oss, og alle babyer – og alle mammaer – er ikke like. Men hvis vi stoler nok på urkraften inne i oss, og plukker med oss de rådene vi får på veien som passer for nettopp deg og din lille, så vokser vi gradvis inn i vårt nye liv.

Vi startet som nybegynnere, og lærer fortsatt. Men sammen vet jeg nå at vi vokser sterkere, smartere og enda mer fylt av kjærlighet hver dag.

 

Foto: Eder Zinho Alves med Canon Foto

16 Comments

  • Reply October 7, 2018

    Liv Heidi

    Altså…. Så utrolig fint skrevet. Og heia mammakroppen. Vi er litt superhelter ?

    • Reply October 7, 2018

      Marianne Jemtegård

      Ja det er helt utrolig hva kvinnekroppen kan få til. Helt klart at vi har superkrefter. 😉

  • Reply October 7, 2018

    Elin

    Så flink du er! Jeg fullammet seks mnd og ammet til datteren min var to år ❤️⭐️✨

    • Reply October 8, 2018

      Marianne Jemtegård

      Wow så bra! Håper jeg kan holde på lenge jeg også. Det er jo så koselig, og bra for henne.

  • Reply October 7, 2018

    Marianne

    Åå, jeg heier sånn på deg! Er så enig med deg, man må følge magefølelsen og stole på seg selv og følge morsinstinktet. Jeg har også hatt noen små utfordringer, men det har løst seg helt fint ved å følge min egen magefølelse og lukke ørene for jungelen av råd, hysteri og pekefingre.

    • Reply October 8, 2018

      Marianne Jemtegård

      Ja, nettopp derfor jeg synes det er viktig å snakke om dette, for det er jo så lett å føle seg veldig sårbar og gi opp av slike råd.

  • Reply October 7, 2018

    Sissel Henden

    Åhh Marianne så tøff dame ?.
    Det virker ikke som helsesøster tenkte på att noen av oss er mer sensitive enn andre å i en sånn situasjon.. Guud jeg hadde sikkert mista melka mi i sjokk asså.
    Jeg klossa veldig med å komme igang med denne amminga på begge mine jeg?.
    Flott att du skriver om dette viktige temaet.
    You rock girl?????

    • Reply October 8, 2018

      Marianne Jemtegård

      Haha, ja jeg er sikker på at rådene deres kom fra et godt sted. Men det ble veldig heftig å høre både at man hadde feil brystvorter, at melka skulle sprute ut, og at jeg kanskje hadde for næringsfattig melk når jeg hadde vært ute av sykehuset i to små dager. Nå i etterkant vet jeg jo at både melkesprut og naturlig ammekos kommer etter hvert, og det burde de heller ha fortalt, enn å rådet meg til å begynne med morsmelkserstatning når jeg ikke ville det, synes jeg.

  • Reply October 8, 2018

    Line

    For en fin mamma du er? Selv om det er 21 år siden jeg fikk mitt første barn, glemmer jeg aldri den samme følelsen og fortvilelsen som du her beskriver. Jeg lærte noe veldig viktig: Amming sitter i hodet, og da jeg begynte å stole på meg selv som mamma, ja, da kom melka❤️ Dette var før Google, og jeg forholdt meg kun til en bok gitt ut på 70-tallet, «En liten bok om amming», samt råd og heiarop fra mor og bestemor. Dette ga meg den tryggheten jeg trengte for ikke å gi meg, samt vissheten om at morsinstinktet er det sterkeste av alt? Lykke til videre, du er kjempeflink?

    • Reply October 8, 2018

      Marianne Jemtegård

      Tusen takk, Line. Wow, så før måtte man virkelig lete mer etter informasjonen. Men så utrolig flott at du fant ut av det for egen maskin! Nettopp derfor jeg deler dette også – så flere jenter der ute kan se at det ofte løser seg hvis man bare gir det litt tid og stoler på seg selv.

  • Reply October 17, 2018

    Karina

    Kjenner meg så igjen i det du skriver, tårene triller her hos meg nå! Fikk ikke til ammingen med mitt første barn, men nå med nummer to begynner vi å finne ut av det sammen, akkurat slik du skriver. At noe så naturlig skal være så vanskelig, det undres jeg over.

  • Reply October 18, 2018

    Benedicte

    Jeg trodde seriøst at den ene brystvorten min var i ferd med å dele seg i to, så problematisk var ammingen i begynnelsen med førstemann. Men det gikk seg til, og jeg ammet begge mine i litt over et år. Jeg er så glad for at jeg fikk det til, men har all respekt for de som ikke får det til. Spesielt kveldsammingen var en god stund, har ikke tall på hvor mange ganger både ungen og jeg sovnet i stolen. Pumping, derimot, fikk jeg aldri til. Det kom ingenting ut, noe som blant annet medvirket til at ammestopp ble særdeles smertefullt da jeg ikke fikk «lettet på trykket».

  • Reply October 19, 2018

    Ann-Helen

    Kjenner meg sånn igjen. Jeg visste på forhånd at amming ikke var det letteste for alle, men var ikke forberedt på alle følelsene knyttet til dette. Lille jenta mi har ikke forstått dette med suging og biter brystknoppene i filler. Jeg fullammer nå med skjold og det fungerer faktisk, hun legger godt på seg og jeg føler mestring. Men jeg vil aldri glemme avmaktsfølelsen man får på barselhotellet og hvor mange forskjellige råd og meninger man får. Å komme hjem var en fryd og jeg har heldigvis en fantastisk helsesøster som er støttende og hjelpsom.

    Btw. Skal du legge ut en innlegg om Paris og baby? Spent på dine erfaringer og tips om å reise med baby ?

  • Reply November 1, 2018

    Anna

    Må bare si at du er et flott og naturlig forbilde for oss andre kvinner og mødre. Norge skulle hatt flere sånne positive og stå på damer som deg. Du viser deg selv som sårbar og ekte, og jeg bare digger deg. Takk for at du deler dine erfaringer.

  • Reply November 8, 2018

    Ida

    Jeg skjønner ikke helt hva du vil formidle når, alt du legger ut er enten # eller står direkte spons på. Gjerne legg ut et innlegg ang debatten rundt eksponering av dit barn og bruk av spons.

    • Reply November 8, 2018

      Marianne Jemtegård

      Hei! Jeg jobber med en utdyping på mitt syn på debatten som har rast rundt meg, men det tar litt tid. Jeg er jo først og fremst fersk mamma og trenger å fokusere litt på det akkurat nå. 🙂

Leave a Reply