Det gylne snittet og den skumle skammen

“Hvorfor skal du egentlig ha keisersnitt?? Det går bra med vanlig fødsel, altså. Du vet at kroppen vår er laget for dette, eller??!”

Hvor mye skal egentlig vi kvinner få lov til å få bestemme over vår egen helse?

Å stikke hodet frem i media krever at du har en sterk nakke. Det skulle sånn sett bare mangle. Når du roper må du forvente å få svar, og denne helgen bruker jeg derfor store deler av tiden min til å snakke om keisersnitt, enten her på bloggen, i sosiale medier eller på NRK P1. For når du smøres over forsiden av Aftenposten med bilder fra din egen rosa babyshower (sååå overflatisk og Hollywood), og i tillegg proklamerer at det finnes et fødepoliti i Norge, ja, da bør du være forberedt på litt temperatur.

Det er mange som mener mye, og så er det mange som lurer på mye. Det er herlig at vi lever i et samfunn som engasjerer seg så kraftig i både egne og andres barn, og jeg er takknemlig for alle råd, all veiledning og alle meninger som lesere og seere bidrar med til meg.

Men det jeg også sitter igjen og lurer på, sånn litt utpå kvelden når meningssummingen avtar, er hvor slemme vi skal ha lov til å være med hverandre når det kommer til noe så sårbart, privat og sjelsettende som det å sette et nytt liv til verden. For historiene som norske keisersnitt-kvinner deler med meg i dag er ofte alt annet enn pene:

 

“Jeg og søsteren min klarte dette helt fint, så da gjør du det også!”

“Å velge keisersnitt blir lettvint og feigt synes jeg”

“ALLES kropper er laget for å føde, så hvorfor skulle ikke DU klare dette også??”

“Å gi etter for fødselsangsten er ikke riktig. Da lærer vi ingenting. Vi bør tvinge dem til å føde normal, de også”

 

Sier du ordet keisersnitt kan du forvente deg reaksjoner. Og meningene er sterkest og mest rødglødende fra mammaer som selv har født vaginalt, og dermed har erfart den universielle sannheten som gjelder for absolutt alle som har jentetiss: Det går helt greit å føde med den kroppen du har – uavhengig av hva du selv måtte mene.

Ja, det gjør muligens veldig vondt. Ja, du får kanskje langvarige helseplager som går ut over hvordan du tar vare på barnet ditt. Og ja, du ender kanskje opp med å koste samfunnet enda mer penger enn du hadde gjort ved et eventuelt keisersnitt – takket være urinveisplager, rekonstruksjonskirurgi, eller langvarig pleie av rygg, hofte eller bekkenplager. Kanskje har du til og med fysiske utfordringer som jeg riktignok ikke vet noe om, men som jeg allikevel er sikker på ikke er så farlig. Men du gjorde det! Du fødte naturlig. Slik alle kvinner kan. Og skal. Uavhengig av om de vil eller ikke.

Hvis vi spoler tilbake til forsiden på Aftenposten igjen: “Redd for å føde” står det med store hvite bokstaver over babymagen min. Jeg stirrer inn i kamera og ser unektelig ganske så redd ut. Og det er jeg også. Redd, sliten og fortvilet. Da dette bildet blir tatt kjennes det som om jeg er i fritt fall mot en termindato som kun er en måned unna – uvitende om hva som blir utfallet av de mektige overlegenes vurderinger. Vil de høre på mine ønsker om keisersnitt? Eller vil de tvinge frem en naturlig fødsel selv om dette er noe verken jeg, fastlegen min eller osteopaten min vil. Ja, jeg er redd. Men enda mer fortvilet. Fortvilet fordi jeg er usikker på om jeg i det hele tatt blir hørt. Redd for at det jeg har fått beskjed om i alle år fra kiropraktorer, leger og ortopeder som har forsøkt å behandler skjelletplagen min plutselig ikke teller lenger.

På flere møter med sykehuset har jeg fått beskjed om at de er usikre. At det ikke er et entydig svar på om jeg vil bli mer skadet i skjelettet av en fødsel eller ikke, og at det da ikke nødvendigvis er slik at de vil høre på ønsket mitt. De vil snakke med ortopeden som ga meg diagnosen da jeg var 14. Nå er jeg snart 40. Jeg ber dem på mine knær om å snakke med noen som kjenner helsesituasjonen min de siste 20 årene i det minste. Spør om de vil ha røntgenbilder tatt for noen få år siden. Om de kan snakke med fastlegen min. De sier de skal ta det opp i et fellesråd på sykehuset. Der skal de diskutere meg. Uten å ha møtt meg. Uten å ha noen nærmere dokumentasjon på helseplagene mine. Jeg kjenner meg liten. Og redd. At jeg selv er ansvarlig for å fremlegge bevis for at plagene mine forsterker følelsen av avmakt, og frykten min som følger, er ekte. Det gjør vondt.

Redselen til tross, så kan jeg på mange måter godt forstå dem. Overlegene. De sitter med ansvaret, og vil, som de sier, ikke gjøre en voldsom operasjon uten at det er “strengt nødvednig”. Men hva som faller inn i denne kategorien er opp til hver enkelt lege å avgjøre. At det også koster helsevesenet ressurser både økonomisk og bemanningsmessig er ikke noe som blir diskutert med meg, men det er åpenbart at dette også veier tungt på vektskålen. Det skal spares der det kan, og da er det lett å nedprioritere hysteriske kvinnemennesker.

Men uansett: Overlegene har utdannelsen, eksepertisen og erfaringen til å treffe en god avgjørelse i de fleste av disse tilfellene. Men ikke før den gravide har blitt stilt under et massivt press om å velge “det riktige”. Helt frivillig. Eller kanskje ikke så frivillig. Personlig synes jeg at vi kvinner er alt for medgjørlige, kravløse og forsiktige når det kommer til egen helse, men jeg skal unnlate å gå inn på den tiraden her nå. Det jeg i stedet vil etterlyse, er mer søsterskap, forståelse og rett og slett godhet i samtalen oss lekkvinner imellom.

For hvem er du, som blander morgenkaffen din med galle mens du leser helgeavisen, som føler deg berettiget til å ha så flammende meninger om en annen kvinnes helse? Hvorfor mener du at alle kvinner som har fødselsangst skal tvinges til å føde, ellers oppdrar vi ikke disse svake kvinnene til å stå i angsten sin – det har jo tross alt du gjort.

Å tro at alle har de samme opplevelsene her i livet er generelt en farlig tankegang. “De må bare finne seg i det, det gjorde jo jeg!” har ført til uendelig mye lidelse opp igjennom historien. De siste to dagene har jeg fått så mange henvendelser fra kvinner som har følt seg regelrett mobbet både under svangerskapet sitt og i barselperioden. Fra andre kvinner! Hva er det vi driver med?

Og så hører jeg til stadighet: Bare gru deg til ammepolitiet kommer. DA får du smake på skam og avmakt da!

Hvorfor skal vi kvinner gjøre oss til spørrende og gravende barsels-etterforskere, og så stille oss opp som både dommer og jury når den skyldige avsløres, enten det gjelder keisersnitt, amming eller smokk.

Rullet i en temperert velling av masochisme og selvnytelse deler mødre historier om grufulle fødsler, brutale revninger, velfylte voksenbleier på andre året og lilla betennelsesbryster med sine nikkende medsøstre. Det smiles megetsigende:  “Vi ville aldri vært det foruten”. Det ligger en helgenliknende tilfedsstillelse i å ha gått igjennom helvete og tilbake for å bringe liv til denne verden. Og den aller beste belønningen er å kunne dele disse historiene med sine like blødende medsøstre. Stakkars deg som velger en annen løsning. Da bør du i hvert fall ha en fantastisk god grunn – og det bestemmer vi, søsterskapet i fellesskap.

Jeg ønsker derfor å gi en god klem til alle kommende og nybakte mammaer der ute. Vi sitter alle på den samme kvalmende berg-og-dalbanen i 9 måneder, og gror liv inne i oss. Det er helt fantastisk at det i det hele tatt er mulig. Og hvordan det faktisk oppleves finnes det like mange historier om som det finnes mammaer der ute. Uansett hvordan du kom deg til målet: Du er sterk, du er helt enestående, og du er like mye mamma som alle de andre, om arret ditt sitter på magen eller lenger ned.

Vi trenger en større grad av valgfrihet når det kommer til forløsning i Norge. Og vi trenger mer og riktig informasjon om keisersnitt.

Her mener jeg at helsevesenet har en jobb å gjøre i forhold til å følge med på samfunnsutviklingen. For de møter nå en generasjon kvinner som er mer opplyste og med det også muligens mer kravstore enn tidligere. Men hvorfor er egentlig det så galt? I alle andre samfunnsinstitusjoner forventer vi at utviklingen går videre – banker, forsikringsselskaper og offentlige institusjoner må tilpasse seg en kundemasse som kan mer, sjekker mer og krever mer. Slik beveger vi oss som samfunn sakte mot fremtiden. Allikevel, når det kommer til kvinnehelse er det nærmest synd og skam å stille spørsmål. Og du må for Guds skyld ikke være kravstor! Du har jo bare jobben med å gi liv til en ny generasjon. Det er vel ikke så mye å skrike om? Det som fungerte for bestemor, fungerer jo for deg også. Tenk hvis andre offentlige institusjoner tenkte på samme måte?

Det er vanskelig å stoppe fremtiden. Den kommer enten du vil det eller ikke, også for helsevesenet. Og mens vi venter på det, synes jeg det minste vi kvinner kan gjøre for hverandre er å være rause, romslige og vise forståelse for at alles historie er unike.

Jobben som nybakt mamma er beintøff uansett hvordan barnet ditt kommer til verden. La oss hjelpe hverandre med å gjøre den litt bedre, oss kvinner imellom.

34 Comments

  • Reply July 7, 2018

    Elin

    Jeg synes det står respekt av meningene dine! Og er enig at kvinner får velge selv hvis man gruer seg! Jeg derimot var redd for å ende opp med keiser snitt pga at jeg ikke ville operere barnet ut, så det kan være den veien også! 🤗 ville helst føde vaginalt! Har en frisk og fin datter og jeg ødela heldigvis ikke underlivet! Var kjapt i fin form! Venter nå nr datter nr 2, gleder meg ikke akkurat til fødselen og vil jo ikke revne osv, men vil ikke ende opp med keiser snitt! Så håper på like OK fødsel neste gang uten fødselslege men kun jordmødre! Men respekterer absolutt de som ønsker det på annen måte! Uansett utfall så tror jeg du blir en fantastisk mamma og gleder meg til å følge deg videre i det fine kapittelet du skal inn i! Lykke til ❤️

  • Reply July 7, 2018

    Isabell

    Amen!!!!! Et veldig viktig innlegg som jeg er så enig i. Jeg har følt meg mobbet, krenket og skikkelig patetisk av andre kvinner. Spesielt de jeg var i barselgruppe med. Der var det ammingen som ble kritisert da, jeg ofret jo nesten livet i fødsel, så den kunne de jo ikke angeipe. Ammingen gikk ikke for min del, og da jeg gikk over til flaske ble jeg en lykkelig mamma, og jeg fikk en lykkelig baby. Da kunne jeg faktisk nyte hverdagen som nybakt mamma. Du kan jo bare gjette på reaksjonene jeg fikk. Det er så trist at det skal være sånn.

    Når det gjelder keisersnitt så støtter jeg deg hundre prosent. Ingen kjenner kroppen din bedre enn deg selv, og hvis du føler at dette er den beste løsningen så er det jo det! Jeg har alltid visst at jeg ville få en grusom fødsel, men så har alle bedt meg om å skjerpe meg, å føde er sååååå naturlig, og denne krisemaksimeringen inni hodet mitt er helt unødvendig. Så kom fødselen og komplikasjonene dukket opp, og jeg var helt klar for dem. Fordi jeg alltid visste at de ville dukke opp. Vi har en god intuisjon når det kommer til oss selv, og da er det så nedverdigende når andre skal fortelle oss at det er feil.

    Lykke til de siste ukene <3 Det er virkelig magisk å møte datteren sin for første gang, og da bryr man seg ikke om man fødte «naturlig» eller med keisersnitt. Hun er heldig som får en så god mamma hvor godhet og forståelse står i sentrum.

    Klem

  • Reply July 7, 2018

    Helena Brkic

    Hei. Ønsker deg lykke til med den kommende fødselen. Følg hjertet ditt og intuisjonen din. Det finnes dessverre mange bedrevitere.

  • Reply July 7, 2018

    Marianne

    All ære til deg som deler dette. Jeg har bare lyst til å komme med en kommentar for å få frem en side av saken du ikke nevner i innlegget over.

    Det er så utrolig synd at de fine fødselsopplevelsene sjeldent kommer frem. Man hører skrekkhistoriene (gjerne smurt på med noen saftige detaljer og overdrivelser for å gjøre historien mest mulig spennende). Det handler om store rifter, avføringslekkasjer og inkontinensproblemer resten av livet. Sånn er det ikke. Eller kanskje for 0,5-1% av alle fødende. Den samme risikoen for ulykke når du kjører bil. Det meste i livet innebærer en viss risiko. Det samme gjelder fødsler. Enten vaginalt eller med keisersnitt.

    Jeg hørte alle typer skrekkhistorier før jeg skulle føde, noe av det ufrivillig, noe av det veldig frivillig ved klikke meg rundt på nettet. Jeg fikk tilslutt angst og redsel for å føde vaginalt. Hadde jeg bare hørt de gode historiene i stedet! De finnes det overraskende mange av. Faktisk er de fleste vaginale fødsler en positiv opplevelse for den fødende. Bare synd jeg fikk vite det i etterkant.

    Selvom jeg var redd valgte jeg å stole på egen kropp, og at den kunne gjøre jobben. Jeg vet hvor fint maskineri kroppen er, og hvor raskt den “ordner” opp etter en skade eller ved sykdom. Jeg måtte bare stole på at min kropp også ville fikse en fødsel. Og det gjorde den. Selvfølgelig var det vondt, men en naturlig smerte ved at musklene i livmoren jobber som helter for å klare å presse ut barnet. Jeg følte jeg bare var passasjer i egen kropp når dette satte i gang, litt deilig også at kroppen ordner opp i dette på egen hånd. Jobben min var egentlig bare å sørge for å få i meg tilstrekkelig med oksygen og henge med så godt jeg kunne.

    De villeste fødselshistoriene jeg hadde hørt var nettopp om den siste delen av fødselen. Men dette var definitivt den beste. Det var lov å presse, for en lettelse. Og det at jeg fikk en rift merket jeg ingenting til, da var det faktisk værre å få satt inn et urinkateter.

    Dette er min subjektive opplevelse, men det jeg ønsker å fortelle er at det kan faktisk også gå veldig bra! I de fleste tilfeller er underlivet i normaltilstand relativt kort tid etter fødsel. De fleste rifter merker du ingenting til.

    Jeg ønsker å appelere til at flere av oss deler de positive opplevelsene, det er tross alt flest av de. Hvor er de fine historiene?? Kunne gjerne vært med på et prosjekt hvor vi samlet inn alle de fine opplevelsene og ga ut en bok, slik at vi ikke trenger å skremme hverandre opp unødvendig. Tenk deg å entre fødestuen med en ro og en trygghet fordi du har lest en hel bok med hundrevis av gode fødselsopplevelser. Ja, nettopp, for i de aller fleste tilfeller går det faktisk veldig bra.

    All honnør til deg som våger å sette ord på det du føler. Det er mange med deg, og sikkert mange som ikke tar kampen om å få keisersnitt når de møter motstand i helsevesenet. Men jeg tenker også at motstanden er positiv. Kvinnekroppen er laget for å føde og det handler ikke om teknologisk utvikling. Iallfall ikke i så stor grad at man kan “kjøpe” seg en smertefri fødsel. Helsevesenet er vel en av de fremste aktører på teknologisk utvikling, tør jeg påstå. Men man velger ikke å “tukle” med det mest naturlige i oss. Smertelindring får du, en jordmor som støtter og spiller på lag med deg. Og viser det seg at noe blir kritisk underveis sendes du til keisersnitt.

    Vi er heldige som bor i Norge, og slipper å føde alene og/eller på et uegnet sted med dårlige sanitære forhold og tilbud. Jeg skulle bare ønske at vi kunne bli litt flinkere til å hjelpe hverandre, støtte opp om de gode opplevelsene slik at ingen gikk inn på en fødestue med angst (!!). Det er så synd, for man går glipp av en fantastisk opplevelse. Det hadde iallfall jeg følt om jeg fikk valget, for da hadde jeg valgt keisersnitt.

    Lykke til med det du skal igjennom, og ikke minst det livet som starter i etterkant. For det kommer et liv etter fødselen også, et helt magisk ett!

    • Reply July 7, 2018

      Marianne Jemtegård

      Tusen takk for et veldig fint innlegg. Og jeg er så enig med deg: Det er så viktig at vi deler alle de gode, fine og vakre fødehistoriene – og ikke minst verdsetter den fantastiske innsatsen som leger, sykepleiere og jordmødre gjør på sykehus landet over. Jeg velger å være åpen om min historie fordi jeg synes dette er en interessant og viktig debatt, og jeg har i dag fått en ustoppelig foss med meldinger fra andre kvinner som deler sine opplevelser med meg og som er glade for at noen orker å si ifra. Men det tar absolutt ikke vekk det faktum at det å få bli mamma er det mest fantastiske i verden, og at det største arbeidet selvsagt begynner når den lille tulla endelig er på plass. Jeg ønsker bare at hun skal få vokse opp i et samfunn der kvinnehelse blir prioritert, og der kvinner møter andre kvinner med respekt, raushet og forståelse for at det ofte ikke bare er ett svar på kompliserte problemstillinger.

    • Reply July 27, 2018

      Laila Robe

      JA til bok! 🙂

  • Reply July 7, 2018

    Veronica Henriksen

    Pleier ikke kommentere slikt men jeg må bare si tusen takk for dette innlegget! Det er så viktig at dette blir tatt opp, og vi kvinner må stå sammen. Alle er forskjellige og har forskjellige bakgrunner og behov. Vi må støtte hverandre og ikke prøve å belære hverandre ut ifra egen erfaring og situasjon. Har selv hørt at man virkelig må kjempe for å få keisersnitt på sykehusene. Og det selv om man har flust av gode og dokumenterte grunner. Det burde ikke være slik.

  • Reply July 7, 2018

    Ane

    Hei!

    Må nesten også kommentere, for det er så mye du skriver jeg bare ikke får til å henge på greip. Det virker som om du er redd for de fysiske plagene en fødsel kan føre med seg, som rifter og inkontinens for eksempel. Men hvis du frykter fysiske konsekvenser er det jo veldig rart å ønske keisersnitt, der faren for komplikasjoner generelt sett er mye høyere. Du mister i snitt mer blod, infeksjonsfare er mye høyere, faren for komplikasjoner ved senere svangerskap er mye høyere og faren for at urinblæren din blir skadet under operasjonen er faktisk til stedet. Etter en vaginal fødsel er du på beina med en gang. Du kan til og med føde stående om du ønsker det. Etter et keisersnitt blir du sengeliggende, du må ha kateter (fare for urinveisinfeksjon) og du kan ikke ta vare på barnet ditt.
    Faren for alvorlig rifter som ofte brukes som et argument er forsvinnende liten. Utenom alder har du heller ingen risikofaktorer for akkurat dette.

    Du står i artikkelen i a-magasinet at du «ønsker det som er best for barnet». Når barn blir tatt med keisersnitt er det mye høyere risiko for at barnet må ligge på nyfødtintensiv-avd., da de ofte får problemer med vann i lungene. På sikt er det høyere risiko for astma og allergi.
    Du mister de første verdifulle timene der barnet skulle ligget på bryster ditt og kjent på varmen fra mor. Ammingen kommer senere i gang og melken kommer treigere. Dette kan igjen kan føre til lavt blodsukker eller for stor vektnedgang..

    Det er misforstått at dette er en form for kvinnekamp eller «rett til å bestemme over egen kropp». Og jeg syns det er trist at du legger det frem på den måten. Du har din mening, og dine følelser som selvfølgelig skal respekteres, men du har ingen grunnlag for å forstå konsekvensene av de ønskene du har,, Leger og jordmødre som jobber med dette var ikke russ i fjor, for å si det sånn. De har ansvar for å gjøre det som er best for pasienten og barnet, også når pasienten er uenig. Dette er vanvittig mye forsket på, og jobbes mye med på nasjonalt og internasjonalt nivå.

    Nå syns du sikkert at jeg er enda et troll, og det er virkelig ikke meningen. Men jeg syns bare at det er så utrolig trist måten du legger det frem. Som om kvinnekampen ikke har kommet lenger.. Det er faktisk ikke mange andre land i verden fødende blir ivaretatt bedre! Det er få andre land i verden hvor mødre og barn er friskere!
    Det er også få andre land hvor ammefrekvensen er høyere. Dette skal vi være så utrolig stolte av! Det er så viktig.. Faktisk både for mor og barn. Så isteden for å dra «ammepoliti-kortet» hvorfor ikke snu på det og tenk hvor flott det er at vi er så positivt innstilt og opplyst om viktigheten av morsmelk?

    Når dette er sagt er jeg enig med deg i at alle skal behandles med respekt. Keisersnitt eller vaginal fødsel. Pupp eller flaske. Vi gjør jo alle så godt vi kan!
    Fødselsangst er også noe som skal tas alvorlig. Her mener jeg at kvinner har et ansvar for å komme til bunns i sin egen fødselsangst. For det er alltid en grunn. Det er ikke verre for deg og føde enn noen andre, og det vet du jo. Så hvorfor denne angsten? Hvis du fikk beskjed av en lege da du var 14 år at du ikke kan føde vaginalt, er jo dette noe du har båret med deg hele livet. Så den tankegangen er selvfølgelig vanskelig å snu. Jeg skal ikke legge ut om mulige forklaringer, for det er en privatsak. De vanligste årsakene blir også nevnt i artikkelen. Men husk at keisersnitt ikke behandler angsten din, og det er ikke gitt at du får en bedre fødselsopplevelse (forskning fra Sverige). I utganspunktet er også valg av forløsningsmetode en privatsak, men du sa jo på en måte fra deg den retten da du stilte opp på forsiden av Aftenposten.

    Herregud, dette ble alt for lang. Selv om vi er uenige håper jeg virkelig at alt går bra, og at du blir fornøyd. Du har så mye å glede deg til!

    • Reply July 9, 2018

      Marianne Jemtegård

      Hei! Og tusen takk for et langt og fint innlegg. Jeg er glad og takknemlig for alt engasjementet som denne saken skaper. Jeg tror at vi som samfunn kunn kommer videre ved å diskutere og dele ulike erfaringer – også de som er av mer privat karakter (jeg synes ikke det er noen grunn til å ikke diskutere helsevesenet og våre egne holdninger til andre menneskers livsvalg av den grunn, så lenge man “bjudar på selv” som jo jeg ti de grader gjør her).

      Men jeg må bare si at her virker det som om vi har lest helt forskjellige artikler. Min begrunnelse for ønske om keisersnitt er ikke at jeg er redd for inkontinens eller rifter. De setningene er skrevet i et avsnitt om generelle uttalelser som mange fødende kvinner blir møtt med. Mitt ønske om keisersnitt begrunnes i en kronisk, ubehandlet hofteleddsdysplasi, som har ført til et liv med mye muskulære smerter – ofte så sterke at jeg har brukt krykker og vært tvunget til daglig bruk av sterke smertestillende samt hyppige kortisoninjeksjoner rett i musklene etc i over 10 år. Den til dels lammende betennelsen min kom pga sterke leddutslag da jeg i tenårene drev med dans, og etter at skadene mine ble avdekket fikk jeg beskjed fra ortoped om at jeg måtte få keisersnitt ved fødsel for å unngå å få liknende plager på nytt, blant annet risiko for å få hofte ut av ledd.

      Jeg vet hva denne skjelettsykdommen gjorde med meg både fysisk og psykisk i svært mange år, og jeg ønsker ikke å gå en liknende skjebne i møte som nybakt mamma. Det ønsker heller ikke min lege, min ortoped eller min osteopat. Derfor ble sjokket stort for meg da jeg ble møtt med en annen holdning på fødeavdelingen. Derfor ble jeg redd. Fordi jeg følte at min fremtid plutselig ble avgjort av ansiktsløse mennesker, mens fagpersoner som faktisk kjente min helsesituasjon ikke ble hørt eller tatt med i vurderingen. Men etter grundig dokumentasjon og mange samtaler med sykehuset har vi jo kommet fram til at KS er best for meg, så alt er helt ok.

      Allikevel velger jeg å snakke om dette for å gi en stemme til de mange keisersnitt-kvinner som ikke orker å ta til orde selv. Som ikke orker å kjempe for noe de mener er rett selv. Jeg synes det er viktig å vise at det nytter å kjempe for det du står for (det er ikke det samme som å grunnløst “bestille” en stor bukoperasjon fordi man føler for det), og at vi i tillegg som kvinner kan trenge en liten oppvekker i forhold til hvordan utilsiktet harde kommentarer kan såre nybakte mødre uendelig mye.

      Alle nybakte mammaer ønsker det beste for barna sine. Vi gror liv i ni måneder og dedikerer resten av livene våre til å passe på dem. Og ja, det er best for barn og mamma med en (sunn) naturlig fødsel. Og selvsagt også med morsmelk. Men for noen er dette ikke et alternativ. Og da synes jeg vi skal spare oss for hoverende kommentarer og invaderende og til dels slemme kommentarer. Alles historie og veier til målet er ikke like. Og jeg synes at vi skal klare å veilede andre og engasjere oss i hverandres skjebne med respekt og kjærlighet.

      Alle engasjerende kommentarer er ikke “politi”. Og alle som bryr seg oppfører seg ikke som både dommer og jury. Engasjement er flott. Men bedrevitende og sårende kommentarer kan påføre langt større skader enn man sikkert tilsikter. Og det synes jeg er et problem.

  • Reply July 7, 2018

    HB

    Håper du klarer å glede deg til fødselen, selv med alle de unødvendige kommentarene som har kommet i etterkant av artikkelen. Må si at jeg skammer meg over alle bedrevitende mammaer der ute, så mye at jeg måtte søke opp bloggen din for å gi en støttende kommentar. Du har helt rett i at vi mammaer må støtte hverandre og stå sammen. Jeg har selv født på begge måter og syntes personlig at planlagt keisersnitt var en fantastisk opplevelse! Så jeg sier bare; gled deg! 🙂

  • Reply July 7, 2018

    Gunn

    Masse lykke til med fødselen, og den skjønne baby-tiden! Alle andres fødselshistorier er ikke din opplevelse, og det må vi andre mammaer huske å tenke på når vi møter førstegangsfødende. En fødsel er en opplevelse for livet, enten den er på den ene eller andre måten. Og det er fort gjort å dele sin egen opplevelse uten tanke for hva en gravid trenger å høre. Og det er ikke alt-går-galt historiene. Det er masse fødsler hver dag der alt går bra. Husk det. Og lykke til igjen.

  • Reply July 7, 2018

    Mari

    Takk for at du deler dine meninger og står frem. Selv er jeg i samme situasjon som deg. Sliter med ekstrem fødselsangst som har gjort meg søvnløs de siste 9mnd og vært utslitt store deler grunnet konstant angst og mangel på søvn. Sånn skal man ikke trenge og ha det.
    Men fikk til slutt, godkjent planlagt keisersnitt på Rikshospitalet den 23 Juli!

  • Reply July 7, 2018

    Ingvild Marie Lien

    Jemtegård, vanligvis kommenterer jeg ikke ting fordi jeg mener at alle saker er såpass komplekse at de ikke får nok rom til å belyses. Men, akkurat ditt innlegg eller sak i A-Magasinet fikk jeg et slags behov for å kommentere. Jeg har født tre barn. To vaginalt, eller gjennom tissen som noen velger å beskrive det som, og ett med (haste-)keisersnitt. Om jeg skulle født igjen så hadde jeg uten tvil valgt vaginalt! Men igjen, jeg har ikke hatt hoftedysplasi eller spesielt smalt hofteparti, tvert i mot er jeg ganske bred akkurat der… Sikkert derfor jeg ble velsignet med en tvillingfødsel… Ok, poenget mitt er at jeg har opplevd begge deler og den største nedturen var keisersnittet. Jeg fødte tvillinger på seks timer og forventet å spytte ut denne enlingen. Men så hadde det seg sånn at han hadde navlestrengen rundt halsen og holdt på å stryke med hver gang jeg fikk pressrier. Da pulsen var nede i 34 valgte jordmor å slå alarm og hastekeisersnittet var i gang. Jeg er så takknemlig for at jeg på tross av min enorme sykehusangst ikke valgte å ha hjemmefødsel. Noe som ville vært naturlig om jeg skulle fulgt opp min angst. Som er ganske enorm. Faktisk så stor at jeg valgte å gi opp tilgangen til smertestillende og dro hjem, i mot helsepersonell sin anbefaling, to dager etter keisersnittet. Jeg valgte å sitte hjemme alene med et barn jeg knapt nok kunne flytte på pga så intense smerter i operasjonssåret, med en mann som ikke fikk fri fra jobb (i underholdningsbransjen får man ikke 14 dager fri i forbindelse med fødsel fordi the show must go on….). Så hvis du har en leilighet i 3.etasje uten heis og ønsker deg keisersnitt, ville jeg seriøst vurdere å flytte til et sted med heis. Du får jo ikke løfte noe mer enn vekten av barnet ditt de første 6 ukene… heldigvis veide min kid bare 2,7 kg, så det gikk på en måte greit (bortsett fra en dag da kjæresten min fant meg på samme sted, i samme stilling, 6 timer etter at han forlot meg for å gå på jobb.) Poenget jeg prøver å få frem er at keisersnitt er IKKE særlig ok i mine øyne! Jo da heldigvis fikk jeg være våken og heldigvis gikk alt bra, men det føltes ikke helt riktig likevel….

    Dersom du har en medisinsk tilstand som tilsier at du burde ha et keisersnitt så selvfølgelig, go for it. Men hvis ikke, så stol på naturen, og gå for det. Ved hver fødsel har jeg tenkt på urkvinnen, faktisk aldri følt meg noe nærmere urkvinnen enn akkurat i disse tilstandene. Jeg var egentlig litt irritert på at jeg måtte ha epidural på tvillingfødselen ( det er visst ikke valgfritt pga risikoen av å måtte ta barna med tang, sugekopp eller (i verste fall) haste-keisersnitt). Men, ok jeg hadde epidural og det var vondt likevel (før jeg fikk drugs), men for en tilfredstillelse, for en mestringsfølelse og for en enorm lykke. Og selvfølgelig en hel rekke med nedturer etterpå, du vet om alt det ingen snakker om (borsett fra Tønne & Tusvik da… sying og slikt.) Men på tross av alt det der, jeg satt igjen med en så mye bedre følelse enn etter keisersnittet… Og tiden etterpå! Altså jeg synes ikke det var så kult å bruke så lang tid på å komme meg igjen. Jo da jeg var 12 år eldre enn da jeg født tvillingene, men likevel, alle vet at tiden for at magen skal komme i nogen lunde samme shape igjen, at magemusklene skal få komme på plass igjen, begynne å trene igjen alt det der, det tar jo veldig mye lengre tid med keisersnitt enn ved vanlig fødsel. Hvis alt går som det skal. Du siterer en som har hatt to keisersnitt. Men hun vet jo ikke om noe annet…. Tiden det tar å komme seg etter en vanlig fødsel er jo veldig, veldig mye kortere og mer behagelig!

    Jeg er helt enig med deg om at vi burde ha større takhøyde for hva vi velger for oss selv. Jeg blir veldig ofte lei meg over hvor lite generøsitet og åpenhet folk i Norge har for det som er utenfor normalitetsrammen. Men det er vel kanskje ikke helt derfor folk reagerer eller burde reagere på denne saken. Jeg mener at det ikke er noen menneskerett å få keisersnitt om man har fødselsangst. Alternativet er jo rett og slett, kort og brutalt, å ikke få barn. Eller få et keisersnitt utført i privat regi. Om noen ønsker å gjøre det, jeg kunne ikke bry meg mindre, whatever make you happy! Men når man forlanger at det skal skje i offentlig regi, da synes jeg ikke det blir riktig. Med mindre det er en medisinsk årsak til at man bør få et keisersnitt, da opplever jeg det som et luksusproblem. Jeg har sykehusangst, noe som jo også er problematisk ifh til fødsel…. Da jeg nevnte det for min lege fikk jeg tildelt et mindre sykehus som hadde tid til meg og som gav meg omvisninger så jeg skulle bli mindre redd, selv om jeg sat at det var unødvendig. Og det hjalp ikke. Da vannet gikk, fem uker for tidlig, var det ikke plass på det sykehuset som hadde gitt meg omvisnigner, og jeg kom inn i samlebåndsfødsels-sykehuset Ullevål, så all for nothing. Det gikk greit. Jeg fikk et barn til senere, ved et annet sykehust, og jeg tenkte jeg skulle føde vanlig (vaginalt), og hvor jeg også takket nei til smertestillende (bortsett fra lystgass da, for det er jo veldig gøy…)

    Jeg ønsket bare å dele dette med deg, og med alle andre som sitter og lurer på om de skal «bestille» keisersnitt fordi jeg tenker at det er litt viktig at man ikke sitter igjen med tanken at keisersnitt er et gode man blir frarøvet av fødselspolitiet. Jeg er i mot mamma-mafiaen og alle andre mafiaer, men jeg tror ikke dette er en mafia. Jeg tror helt oppriktig at keisersnitt ikke er den optimale måten å føde et barn på, virkelig ikke! Kall meg sær, men for meg var både det å kunne teste smerteterskelen min (noe jeg ble frarøvet muligheten til på tvillingfødselen pga epidural-påbudet), og det å kjenne på det å være helt urkvinne, et viktig prosjekt og ledd i det å være mor. Det er så sjelden vi kvinner, i vårt samfunn, får muligheten på å kjenne på det å være urkvinne. Fødsel er den eneste arenaen jeg kjenner til hvor jeg har fått den optimale opplevelsen av hva det vil si å være ur, være så sterk og å være så fri fra alt av forventningspress, og å mestre så sinnsykt jævlig mye! Shit, vil noen virkelig miste den muligheten. Og den styrken der, den har jeg virkelig hatt bruk for i livet som mor til disse barna. Den kan jeg sikkert også få på en annen måte, men du får den jo på en måte «graits» gjennom å føde gjennom tissen! Det var min største nedtur med keisersnittet. Jeg sleit lenge med følelsen av at jeg hadde juksa, ikke fra noen andre, men fra meg selv. Fordi jeg hadde jo opplevd noe annet før. Jeg vil bare slå et lite slag for at det er helt ok å føde også! Jo da det er veldig greit å ha et keisersnitt også, men tiden etterpå er så sinnsykt mye mer shitty, og følelsen av å kjempe og seire den er ikke den samme. Så ja, gjør det du synes er best for deg, men jeg synes det er viktig at begge sider kommer fram uten at man blir betegnet som et fødselspoliti av den grunn.

  • Reply July 8, 2018

    Trine

    Hei.
    Jeg må bare kommentere her når jeg leser innlegget ditt. Du må lytte til din egen kropp og gjøre det som er best for deg. Det går faktisk ikke ann å si man er født til å føde vaginalt for ikke alle er det og ikke skal man måtte gå igjennom angsten for å føde heller. Jeg har selv født 2 barn (gutt og jente) vaginalt uten noe form for bedøvelse pga situasjonen som oppstod og det ikke var heller ikke mulig å få noe form for bedøvelse. Og hadde jeg kunne valgt igjen så hadde jeg valgt keisersnitt, ikke fordi det er noe “lettere” utvei, men fordi jeg unner ingen de syke, helt hensides smertene man går igjennom og usikkerheten det medfølger. Ikke alle fødsler er ilke men jeg har heller aldri hørt om noen som har hatt noe god eller positiv opplevelse ved å føde vaginalt, til og med med smertestillende og hele pakka. Ikke bry deg hva andre måtte mene om ditt valg. Ingen som har noe med det, og dette er din kropp og ditt valg. Ingen valg er feige det viktigste er at man får et barn til livet og det burde bety alt uansett åssen det barnet ble født. Lykke til med innspurten, heier på deg !

  • Reply July 8, 2018

    Anne Katrine

    Min siste fødsel har gitt meg så mye selvtillit og styrke, jeg vil bare av HELE mitt hjerte anbefale vaginal fødsel. For en mestringsfølelse! Ikke det smertehelvete som ofte blir beskrevet, heller. Når vi vet så mye om fordelene med vaginal fødsel, tenker jeg at legene med god grunn bør være dem som tar avgjørelsen. Det handler ikke bare om deg, men om barnets helse i framtida.

  • Reply July 8, 2018

    KvinnerMaserUtroligMye

    Så, du er en 39 år gammel men du har ikke forstått før nå at kvinner er kvinner verst? Kvinner får menn til å se ut som amatører når det kommer til dårlig oppførsel.

    Men en annen ting som er mer interessant; hvorfor bryr du så fryktelig mye? Noen sier noe til deg og du skriver blogg og er i VG og lager at vanvittig oppstyr. Har du vurdert å ikke høre på folk? Det er mye lettere. Fok sier latterlige ting til meg hele tiden, jeg bare ler av dem og ber dem passe sine egne saker. Jeg kunne ha laget en blogg og skrevet i VG og klagd noe jævlig, men det virker fryktelig tungvint og tidkrevende.

    Du er gravid og du bruker tiden din på hva andre folk sier? Skjerp deg, er mitt råd.

    • Reply July 9, 2018

      Marianne Jemtegård

      Kjære deg, jeg har ingen problemer med å stå i dette selv, noe jeg også skriver her i blogginlegget som du kommenterer. Jeg er vant til ett og annet etter et tiår i mediebransjen, og er trygg på mine valg. Men de siste dagene har jeg blitt kontaktet av veldig, veldig mange keisersnitt-kvinner som har fått store problemer etter mange stygge kommentarer av typen “du er feig” eller “du ødelegger for barnet ditt”. DET synes jeg er viktig å snakke om. At du synes noe annet får jeg bare respektere.

      Jeg kjøper ikke “kvinner er kvinner verst”-argumentet, for jeg synes det er utrolig mange smarte og kule damer der ute som er flinke til å støtte hverandre. Men når jeg opplever såpass systematisk mobbing og urett mot kvinner som allerede går igjennom mye har i hvert fall jeg lyst til å si ifra. For jeg tror at samfunnet kun utvikles hvis vi er flinke til å dele ulike erfaringer, prøve å forstå, og lytte med åpne ører og hjerter til hverandre.

      Alternativt kan man, som du sier, bare le av dumhetene og gå videre, men det er veldig synd for de som ikke er like sterke som du åpenbart er. Ønsker deg en god dag, og håper du snakker en anelse penere til de du er uenige med i din omgangskrets enn du gjør til meg.

  • Reply July 8, 2018

    Jordmor - Line

    Fakta om keisersnitt som faktisk stemmer er at det er en mye hardere påkjenning for kroppen enn en vaginalfødsel. Og som en som ved flere anledninger har stått på andre siden av duken under et snitt har erfart er det brutalt for kroppen. Her skjeres det inn i hud, gjennom muskler, det strekkes og dras og kvinnen på bordet ristes nærmest når kirurgene tar tak i hver sin side for å lage større hull for å få ut barnet. Det er brutalt. I tillegg får ofte KS barn også en vanskeligere start på livet når lungene ikke får det rette trykket for å klemme fostervann ut av lungene. De er ofte pjuske og puslete i motsetning til barn som fødes vaginalt. I tilegg er infeksjonsrisikoen for mor også noe å overveie. Det tar langt lengre tid for kroppen til mor å komme seg igjen etter et KS. Det er ikke like enkelt som det vises på TV.

    Jeg har også sett mange vaginale fødlser, og de færreste får store problemer etter fødsel. Store rifter og totalrupturer skjer sjeldent. Det er synd at alle de negative fødeepisodene om vaginalfødsler deles på nett, for det er hundretusenvis av gode episoder.

    Når det gjelder det du skriver om overlegene så har de innsyn i alle dine papirer fra alle dine tidligere sykehusbesøk, og de tar ingen avgjørelse uten å ha lest skrivene dine andre leger har tatt. De konfererer også med andre overleger. De er kompetente og gjør en god jobb, så tvil ikke på deres evne til å ta en god avgjørelse for nettopp deg.

    Jeg ønsker deg lykke til med fødsel, og håper du kan få noen gode fødehistorier før fødsel for å slippe angsten de siste ukene. Jeg anbefaler deg å ringe ditt fødested og snakke med en jordmor der. Hun har alle glanshistoriene linet opp, og kan både støtte og beroligge deg.

  • Reply July 9, 2018

    Merete

    Du er tøff, Marianne! Beintøff!
    Min dysplasi ble oppdaget da jeg var halvannet år, og gips og operasjoner fulgte til jeg var i tenårene. Hadde ortopeden sagt til meg at fødsler ville ha vært en risiko, så hadde jeg helt klart kjempa for keisersnitt før fødslene mine. Heldigvis så gikk alle tre bra, og jeg har aldri hatt så lite smerter i bekkenet som under graviditetene.
    Om jeg uten vaginale fødsler kunne utsatt skifte av hofte vites ikke, men nå har jeg i alle fall en splitter ny protese i den ene hofta, og er smertefri. Helt fantastisk!
    Du har gjerne også fått beskjed om at du i fremtiden vil måtte få ny hofte. Ikke vent for lenge om smertene blir hemmende for deg.
    Og en ting til:Be om oppfølging av hoftene til jenta di til hun kan gå selv om barnelegen sier at alt er ok.
    Ønsker deg lykke til med fødsel, småbarnstid, dysplasi og takling av media og folk med tastatur!
    💕

  • Reply July 10, 2018

    Iren

    Viktig debatt! Takk for at du tar den. Har selv en vaginal på førstemann og kranglet meg til keisersnitt på nr 2.
    Nr 2 lå i seteleie i 2 mnd, snudde seg ikke. Å pga alt jeg vet turte jeg ikke føde i seteleie. Overlegen sa det kommer nok til å gå bra.. Nok ? Javel! Nok er ikke godt nok. Mitt svar min kropp og mitt barn! Det er jeg som skal hjem med min kropp og mitt barn! Dette tørr jeg ikke! Kranglet om dette i ukesvis med forskjellige leger. De målte barnets vekt og mine hofter…det skal nok gå bra! De bommet med 400 gram på babyn.. jeg fikk keiersnitt. Selv om jeg ville foretrekke vaginal fødsel er jeg letta for at keisersnitt ble utført. Lykke til! Heier på deg 🙂

  • Reply July 10, 2018

    Cathrine

    Hei, du er ihvertfall flink til å gå med sinnsykt høye hæler på skoene dine da om du har vært så plaget med skjelettet ditt som det står flere plasser;-) Jeg har jobbet med fødende i mange år, selv fått fire barn, både vaginale fødsler og keisersnitt. Jeg kom meg mye raskere etter de vaginale fødslene enn etter keisersnittet men det er jo ganske innlysende. Jeg har stor forståelse for at det er vondt og vanskelig å stå i den situasjonen at du føler at ingen hører på deg, at redselen for en eventuell vaginal forløsning tar all fokuset fra svangerskapet. Når det er sagt så synes jeg ikke du bidrar med noe nytt i debatten all den tid du bare bruker store ord og metaforer i omtalen av vaginale fødsler, hvor forferdelig de er, hvor store skader du vil få mm. De skadene du refererer til, inntrer svært sjelden og jeg vil jo tro at flere gravide som har fulgt denne debatten de siste dagene blir skremt når det skrives om rifter, inkontinens i store, negative ordlag. Det passer sikkert fint å fronte saken i media nå som du selv ikke på noen måte er trygg nok på deg selv til å kunne føde vaginalt men det er ikke nødvendig fra din side heller å drive med skremselspropaganda den andre veien, mot vaginale forløsninger!

  • Reply July 10, 2018

    Hedda

    Som inspirasjon til å føde naturlig vil jeg bare dele at etter min første fødsel følte jeg en enorm samhørighet med alle kvinner som har født.Jeg kjente en enorm styrke, stolthet og kjærlighet som jeg på en måte ble innviet i etter å ha opplevd dette på kroppen. Jeg tror at de kreftene du opplever når du føder , gjør noe stort med deg. Det er veldig spirituelt samtidig helt jordnært. Jeg unner alle kvinner å oppleve det! Så om legene gir deg klarsignal til å kunne føde naturlig , håper jeg du klarer å overkomme angsten din. Lykke til!!

  • Reply July 10, 2018

    Hedda

    Husker at jeg etter min første fødsel følte at jeg føyet meg inn i rekken av fødende kvinner opp igjennom tidene. Det var så enorm sterk tilhørighet til kvinneligheten og jeg kjente meg så ydmyk og rørt . Jeg unner deg denne opplevelsen av hele mitt hjerte . Å føde vaginalt er desidert den sterkeste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv!

  • Reply July 11, 2018

    Maria

    Hei
    Jeg skjønner veldig godt at du vil ha keisersnitt! Jeg ble nektet keisersnitt da jeg
    Skulle ha barn første gangen, barnet var stort å det var usikkert om fødsel ville gå greit. Fødselen tok lang tid, mye problemer og et knekt halebein som resultat! Neste gang ville jeg ha keisersnitt og fikk heldigvis det. Gikk helt fint med keisersnitt og barnet tok da ingen skade av det?! Jeg var hjemme allerede 2 dager etter keisersnitt og har ikke angret 1 sekund! Ønsker deg lykke til med keisersnitt 🙂

  • Reply July 13, 2018

    Jorunn Kristoffersen

    Hei,
    Gadd ikke lese alle svarene. Håper du får keisersnitt innvilget. Mitt første barn ble født med nødkeisersnitt. Vi hadde dødd uten, ihvertfall en av oss, men jeg fikk kjenne på veer i ca 20 timer først. Jeg «valgte» keisersnitt andre gang, og dermed ble tredje barn også keisersnitt (automatisk, i England), men andre komplikasjoner talte også for det. Da viste det seg at nr 2 hadde blitt tatt ut på klumsete vis og arrvev og livmor måtte skjæres bort i slike mengder at jeg kan ikke få flere. Det er greit. Men det jeg ikke visste var at noen folk rundt meg bar på et slags hat fordi jeg hadde hatt tre keisersnitt! Jeg ble målløs. Og skjønte at folk er sprø samme hva temaet er.
    «Naturlig fødsel» krever ca 20% dødsfall. Mor eller barn eller begge to. Den prosenten har i perioder vært mye høyere. Så for oss som ikke ønsker å stryke med er keisersnitt helt innenfor. Lykke til med den nye babyen!

  • Reply July 20, 2018

    Hege

    Så bra at du er blitt hørt.
    Jeg har født vaginalt 2 ganger. Første gang i uke 35, vannet gikk plutselig og etter 6 timer kom ei stor og sterk frøken på 2800g. Andre gang ble jeg satt i gang i uke 37 pga psykisk tøft svangerskap med masse innleggelser pga fare for tidlig fødsel. Gutten veide 3640, altså en bra stor gutt det også med tanke på at det er noen uker til termin. Venter nå mitt 3. barn. Har blitt fulgt tett av sykehuset pga fare for tidlig fødsel denne gangen også. De har også fulgt tett med på vekta til den lille i magen. Han koser seg max og legger godt på seg. Han ligger nå ca. 18-20% over snittet. Jeg er livredd for at han skal bli for stor. Jeg har nå mast på sykehuset i 3 uker om ønske å bli satt i gang i uke 37, som sist svangerskap. Jeg vil ikke at han skal bli for stor, det blir for tøft for både han og meg er jeg redd. Har lest mange skrekkhistorier om de som har blitt ødelagt under fødselen, alle plagene de får, permisjonstiden blir «ødelagt», og antall operasjoner de må igjennom. Det irriterer/skuffer meg noe fryktelig at disse damene ikke får erstatning fra pasientskadeerstatningen. Svarene de får er hårreisende! De får ikke erstatning pga at alle vet at det er en risiko å føde et barn!! Men hvilke valg har vi?! Jeg har nå kommet til uke 38+1. Håper inderlig de tar meg i mot på søndag (38+3) da er jeg nemmelig 1,5 uke over det jeg føler meg komfortable med. De mener han ligger på ca.3800g nå, og det er for meg stort nok. Skulle virkelig ønske vi hadde en sterkere stemme når det gjelder fødselen, vertfall med tanke på «støtten» vi får i etterkant om det skulle bli komplikasjoner.
    Synes det er bra at du ble hørt og at du får keisersnitt. Skulle bare ønske at kampen om å bli hørt, ikke skulle vært så tøff.
    Lykke til.

  • Reply July 28, 2018

    Tina

    Kjære Marianne, du får endel kritikk her for å drive skremselspropaganda for vaginal fødsel, veldig ufortjent synes jeg. Det blir også drevet mye skremselspropaganda tilbake i kommentarfeltet til deg som faktisk ønsker keisersnitt. Jeg har hatt to keisersnitt selv, et hastekeisersnitt i en alder av 23 år, der de trodde barnet mitt var dødt når jeg ble trillet inn på operasjonssalen, fordi de ikke fikk noen sikre målinger/aktivitet på henne i forkant av operasjonen. Det var de mest skremmende minuttene i hele mitt liv, men sykehusets avgjørelse den dagen reddet livet hennes, da morkake og navlestreng hadde sviktet, og vekstavviket var på hele 35%.. På tross av dette er hun en 100% frisk jente idag, verken keisersnittet i seg selv, eller komplikasjonene som oppstod i forkant har skadet henne. Neste gang ble det elektivt keisersnitt fordi nr 2 også begynte å få høyt vekstavvik på den negative siden, heldigvis stabiliserte det seg, og ut kom ei frisk og fin jente igjen, på tross av keisersnitt. Jeg har derimot et familiemedlem som er funksjonsnedsatt fordi han fikk for lite surstoff under fødselen, en vanlig vaginal en.. Så jeg tenker at det er risiko ved begge forløsningsmetoder, og at det viktigste er at både mor og barn overlever, og blir ivaretatt både før, under og etter forløsning. Mammapolitiet vil dessverre alltid være her, det må en bare heve seg over 🙂 Gratulerer så utrolig mye med det nye familiemedlemmet!

  • Reply August 2, 2018

    Karin Jakobsen

    BRAVO👏🏻 Er så enig med deg i dette innlegget om keisersnitt! Det stemmer heller ikke at alle er skapt til å føde, har selv tre barn, der alle er født med keisersnitt, da vaginal fødsel ikke var mulig! Gratulerer så mye med den nydelige jenta💞

  • Reply August 14, 2018

    flourishing garden

    I think other website owners should take this site as an example, very clean and wonderful
    user pleasant design and style.

  • Reply September 6, 2018

    Camilla

    Kom over dette innlegget no – 15 mnd etter jenta vårt vart fødd av då 40 år gamle meg. Dette var ikkje noko tema hjå oss, men interessant er det; og eg ville berre sei at eg synast du skriv steikande godt!

    • Reply September 6, 2018

      Marianne Jemtegård

      Tusen takk, det var veldig hyggelig å lese. Håper du og den lille jenta di har det fint. 🙂

  • Reply September 11, 2018

    Caroline

    Synes du tar opp et viktig tema! Synes det virker som om veldig mange tror de sitter med det korrekte svaret og at deres erfaring er fasiten. Det er det jo ikke. Jeg har selv hatt en veldig dårlig opplevelse med helsevesenet, både før og etter hastekeisersnitt. Jeg jobber også selv i helsevesenet og ble sjokkert over hvordan jeg som pasient ble behandlet. Jeg fikk hele tiden høre at alt er naturlig, at dette er normalt. Det var svært lite som var normalt viste det seg.
    Det betyr jo ikke at alle andre har en sånn opplevelse- men det betyr at det er rom for forbedringer. Selv om veldig mange opplever å bli tatt godt vare på betyr det ikke at det er akseptabelt at noen ikke blir det.
    Lykke til med babyen😊

Leave a Reply