JULEN SOM FORSVANT

Hva gjør du når ingen ting blir slik du drømte om?

 

Treet sto ferdig pynta og glitret på stuegulvet. På inngangsdøren vår hang den grønne kransen med bred sløyfe. Og i alle vinduskarmer, under de store, funklende adventsstjernene, sto hvite svibler klynget sammen i full blomst, slik at en søtlig aroma av barndomsminner snek seg mykt fra rom til rom. I Drøbak ventet mamma med ribba saltet og pepret og klar for ovnen, og på det nye barnerommet her hjemme hang den bittelille røde julekjolen og de enda mindre hvite strømpebuksene klare. Aldri har jeg gledet meg mer til jul. Og aldri har jeg blitt mer skuffa.

 

Det var grytidlig lille julaftens morgen, og ute var himmelen over Oslo fortsatt midnattsmørk og fylt av juledrømmer. Naboene hadde for lengst reist fra byen til fordel for knitrende, rødvinsvarm hyttekos eller besteforeldre nedsnødd i et hav av fargerike pakker. Det var stille i byen. Ingen biler på veiene ennå. Ingen siste liten-stressa butikker åpne. Dagen før dagen var fortsatt natt, og ikke en lyd var å høre noe sted. Bortsett fra i tredje etasje i en bygård som alle andre bygårder på Majorstuen. På et soverom med gamle, trekkfulle vinduskarmer snirklet en knitrende og pipende lyd seg gjennom sprekkene i treverket, ut mot den forlatte bakgården.

 

Det var tydelig at lydene hadde fått snike seg uforstyrret ut i sitt eget, late tempo hele natten. For i tomrommet mellom alle de sorte vindusglassene og låste balkongdørene vokste nå en bølgende, blåsebelgpipende ballong. Fylt av hark, host og hikstende gisp hevet den seg sakte opp mot himmelen. Og mens julestjernene blinket over den ellers så ordinært sørpete bakgården, ble plenen mellom de fire murveggene drypp for drypp fylt av rufsete bakterier og våte host.

 

Akkurat idet slimballongen var blitt så stor at den med et sukk veltet seg over mot nabogårdens garasjetak, ble en blank og spiss nål skutt ut av soveromsvinduet med blåserørpresisjon. Punktert av et skingrende hyl klasket restene av den tette forkjølelsesbobla mot veggene, og skled seigt ned mot regnsluket i asfalten. I massen kunne man i lyset fra månen skimte konturen av en enkel grankvist på en sakte ferd mot avgrunnen. Og hvis du hadde stått i akkurat denne bakgården, på akkurat denne kvelden, og bøyd deg krokrygget over akkurat dette regnsluket, så ville du kanskje ha sett at på den lille grenen blinket det svakt i noen små gullkorn. Det var siste glitrende rest av juledrømmen, som sekunder senere ble sugd ned sluket.

 

Tre etasjer opp var soverommet nå badet i en kakofoni av sylskarpe hyl så klare at de kun kan komme fra noe som er helt nytt og helt rent. Ingen ting gjør deg så desperat som skrik fra din egen baby. Når det i tillegg er første gang hun hyler slik, er panikken fullkommen. Mellom utbruddene hikstet, surklet og trakk hun etter luft. Og rundt henne, i tussmørket på soverommet, løp vi: to nybegynnere med en kjempeforkjøla baby. At vi begge to var like pottetette, surklende og feberhete gjør ikke denne julesagaen vakrere.

 

Noen timer og noen telefoner senere var julaften hos bestemor avlyst, og alle drømmene om Julias første strøket fra kalenderen. Neste dag sto vi kun opp av senga for å åpne de tre pakkene til Julia som lå under treet og varmet opp grøten fra Fjordland, før vi brukte resten av kvelden på å suge ut snørr fra en skrikende baby og krangle om hvem som skal dra ullgenseren sin over pysjen og gå ut med bikkja. Ikke akkurat den julen jeg så for meg da jeg i sommer begynte å drømme om stearinlysblafrende barndomsminner, røde små fløyelskjoler og trilleturer i vinterlandskapet hos bestemor.

 

Livet med baby er fylt av ”første-opplevelser”. Første smil. Første trilletur. Første julaften. Hvert øyeblikk kjennes så forgjengelig, så endelig. Og du vil så gjerne at hver nye milepæl skal feires og bli helt perfekt. Vår første julaften ble alt annet.

 

De neste dagene forsvant i en febertåke, og da disen i morgentimene i dag endelig begynte å lette, begynte jeg å sveipe gjennom bilder på Instagram av smilende familier med pent hår, nystrøkne skjorter og roser i kinnene. Nisser, engler og reinsdyrhårbøyler. Glinsende ribber, glitrende gavebånd og mammaer med maskara på begge øynene. I en borg av sammenkrøllet toalettpapir syntes jeg litt synd på meg selv, der jeg rødsprengt og fetthåret så fortvilet mot kamera og la forkjølelsestrynet ut på InstaStory. Stakkars meg.

 

Det tok ikke lang tid før det tikket inn en melding fra en søt leser som skrev at hun syntes så synd på oss, som gikk glipp av familiejulen fordi vi var syke. Hun gjorde det hun også, kunne hun fortelle, fordi hun jobbet på sykehjem. Det gjorde hun hele julehelgen. Og nyttårshelgen. Hun var så god og snill som tok seg tid til å ønske meg god bedring. Allikevel stakk det litt i meg. For det slo meg at det er så mange rundt omkring i Norge som mister julaften hvert eneste år. Som bytter ut ribbekos og Disneykavalkader med vask og stell, vakt og pleie. Som gir fra seg muligheten til å skape de stearinlysblafrende minnene på den store kvelden med sine små, i bytte mot å gjøre en forskjell for andre. Og så skammet jeg meg. Hvordan kunne jeg synes synd på meg selv? For tiden med datteren min er jo akkurat like dyrebar uansett om vi sitter i penkjole rundt langbordet eller ligger nedsylta under dyna. Og feire kan vi vel gjøre når som helst. Om kalenderen viser 24. eller 29.  spiller egentlig ingen rolle. Ja, livet med baby er fylt av ”første-opplevelser”. Nå har vi hatt vår første monsterforkjølelse. Og den ble i hvert fall minnerik, den også.

 

Å legge så mye vekt på en eneste dag i året er litt som å spille bingo. Livet skjer uansett om vi har planlagt kvelden ned i minste detalj eller ei. Så hvorfor stresser vi så mye når ting ikke blir akkurat så perfekt som vi har tenkt oss? Julia fikk ikke møte nissen hos bestemor i år. I stedet fikk hun stiftet nært bekjentskap med to veldig røde neser. Det har sin juleaktige sjarm, det også. Selv om det ikke gjør seg like godt på bilder.

 

Julaften har kommet og gått, og i dag er det 361 dager til neste gang. Heldigvis kan vi skape varme, gode minner når enn vi vil, og vi trenger verken nisser, engler eller reinsdyrhårbøyler for å være ekstra snille med hverandre. Det eneste vi trenger er tid. Og da spiller det ingen rolle hvilket tall som står i kalenderen.

2 Comments

  • Reply December 28, 2018

    Hanna

    Sykdom her også. Familie bortreist hele jul og nyttår. Da blir det stusselig å være alene.Alt kræsjer, så vell kjent. Men å ha det noelunde bra er det vigtigste selv om skuffelsen over alt en ikke får svir. Så vell kjent for mange. Vet ikke om det er noe trøst, men svært få får egentlig det de ville ønsket å hatt. Jula kommer hvert år- tenk gleden du DA har å gi din lille:) Ta i vare.🌺

  • Reply December 28, 2018

    Aina

    Uff, jeg synes jo synd på dere, men for en selvironi du har!Lo godt av dette for det blir jo så tragikomisk i sånn setting. Er så imponert over at du ser verdien av at andre går glipp av denne «magiske» kvelden ved å jobbe for eksempel. Den evnen hadde jeg garantert ikke hatt i en sånn situasjon. Fortsatt god jul til dere!!Jula kan jo også vare helt til påske sies det!!!❤️

Leave a Reply