Mitt keisersnitt

Ni små timer skiller disse to bildene. Slik var vår keisersnittfødsel.

Det aller siste nattakysset på den bulende magen fra Zinho føles ekstra rart. Det er midnatt tirsdag 24. juli. Ekstra rart fordi vi begge vet at neste morgen vil livene våre bli endret for alltid. Hun vi har ventet på så lenge, skal endelig komme. Siden vi har planlagt keisersnitt er datoen satt: 25. juli.  Men det er også det eneste vi har full kontroll på. For hvordan kan du forberede deg på det største, vakreste og skumleste i hele verden?

Klokken 7 på morgenen onsdag 25. juli bestiller vi en taxi, kastet fødebagen i bagasjen, og setter kursen for Rikshospitalet. Utenfor bilrutene er himmelen fortsatt grå i påvente av sensommerdagens første varmende solstråler, og fra taxiradioen summer Maroon 5 mens vi suser over Majorstukrysset. For sjåføren er det en helt vanlig dag. For oss i baksetet, som tviholder hender slik at knokene blir hvite, er dagen alt annet enn det. Dette er dagen vår gamle verden blir sprengt til fillebiter, for å gjøre plass til noe mye, mye større.

En time senere ligger jeg i en sykehusseng ikledd en myk skjorte med norske flagg på, med nåler i armen og elektroder på brystet. Ved siden av meg står en mild jordmor som småprater med en stemme myk som babybomull. Hun får meg til å slappe av, og lover å følge meg hele dagen, mens hun ruller meg mot operasjonsstuen der anestesisykepleier snakker meg igjennom hva som skal skje. Jeg kjenner pulsen senker seg. Jeg kjenner meg trygg og i de beste hender.

Etter noen minutter rulles jeg videre inn i det hvite lyset på operasjonsstua. Legen som skal utføre operasjonen er ung, blond og vakker, med stålkontroll på det meste. Og i likhet med alle de andre i rommet (med unntak av Zinho) er hun kvinne. Det snakkes lavt, kontrollert og effektivt. Jordmor og sykepleier holder meg i hånden og gjør spinalbedøvelsen som jeg hadde gruet meg sånn til alt annet enn fryktelig. Jeg puser ut og synker ned på operasjonsbordet.

Til venstre, kl 7 onsdag 25. juli. Til høyre, kl 10 onsdag 25. juli

Etter noen sekunder begynner den prikkende følelsen i bena. Det kjennes som når bena “sover”, og snart er jeg bedøvet fra navel og ned. Jeg vaskes med iskald desinfeksjonsvæske, men kjenner ikke noe til kulden, kun det lette trykket fra sykepleierens hånd. Det er bisart å kunne kjenne alt som skjer, men ikke kjenne smerte. Jeg gråter litt av skrekk og spenning, men blir roet ned av Zinho som stryker meg over pannen og holder meg i hånden. En vegg av stoff faller ned over brystet mitt, slik at jeg ikke ser på mens de skjærer gjennom lag for lag av magen min. Og så er vi igang.

Jeg kjenner rykking. Av og til skjærende bevegelser. Små dytt og napp, og så plutselig romstering, tauing og trekking inne i meg. Det gjør fortsatt ikke vondt. Det er bare fremmed, rart og skummel. Jeg vet at jeg er i gode hender, men allikevel dras hjertet av ti ville hester mens en myk og våt klump vokser faretruende fort i halsen. Hva hvis noe går galt?

De få minuttene kjennes uendelig lange, men så kommer den: Den bittelille, såre gråten som blir hissigere og hissigere for hvert millisekund. Med et vræl er hun fri, og legges rett opp på brystet mitt, dekt i hvitt fosterfett og med bittesmå knyttnever som bokser ut i luften. Pappa får klippe navlestreng mens hun fortsatt ligger klamret til meg, og gråten stilner mens vi ligger hud mot hud. Jeg sys igjen og får satt ekstra bedøvelse i nervene, men hva som skjer på den andre siden av duken er jeg ikke lenger redd for. For aldri har noe kjentes større og viktigere enn akkurat dette, akkurat nå.

På oppvåkningen noen minutter etter operasjonen får jeg prøve meg på amming for første gang, med den lille bylten av liv tett inntil meg i sykehussengen. Hun griper grådig etter brystet, og selv om utbyttet av sugingen neppe er av det helt store, så er dette det vakreste og viktigste jeg noensinne har gjort. Samme kveld tar jeg noen vaklende steg opp av sengen med rullende prekestol, og dagen etter begynner jeg å gå litt rundt på rommet, selv om lavt blodtrykk gjør turen ganske kortvarig. Det gjør vondt i magen, og det kjennes som om innvollene dine faller nedover for å finne seg plass på nytt. Men jeg får god hjelp. Og jordmødrene og sykepleierne på barsel legger alt til rette for at livet i mammaboblen blir så harmonisk og vakkert som det kan bli.

Etter tre dager sjekker vi ut og er klare til å prøve oss på den nye familielivet. Jeg vil takke Rikshospitalet og alle de flinke og dyktige menneskene der som har tatt så godt vare på oss.

Alles fødehistorier er forskjellige, og etter å ha snakket med hundrevis av mammaer landet rundt vet jeg at jeg er heldig som har hatt en så god opplevelse. I forkant av keisersnittet mitt leste jeg mange skrekkhistorier om hvor fælt dette var, hvor dramatisk operasjonen var og hvor liten tid du får sammen med barnet ditt etc. Slik var ikke min opplevelse. Jeg fødte min datter i trygge, kontrollerte og nesten stressfrie rammer, og fikk all den gode, viktige tiden sammen med henne med en gang.

Jeg deler denne historien fordi jeg tror det er viktig å dele alle gode fødehistorier: Både av den vaginale og av keisersnitt-typen. Det å bli mamma er uten tvil det største som har hendt meg, og veien dit var for meg både vakker og trygg. Jeg ønsker alle gravide den samme opplevelsen, enten de føder hjemme, i vann, uten smertestillende eller på operasjonsbordet.

Prisen som venter på oss i den andre enden av reisen er lik for oss alle uansett.

3 Comments

  • Reply August 2, 2018

    Anita

    Gratulerer Marianne!💖 Hun er nydelig💖💖 Takk for din ærlighet, du er fantastisk🙏

  • Reply August 3, 2018

    Thea

    Så vakkert skrevet. Du formidler en ro som jeg er helt sikker på at gjør deg til en fantastisk mamma for ditt barn.

  • Reply August 6, 2018

    Liv Heidi

    Gratulerer så mye 🌷
    Så godt å lese dette. Jeg ble også mor for første gang på keiserlig vis. Det var akutt, men likevel rolig og fint.

    Kos dere i babybobla!

Leave a Reply