Når alt stopper opp

Fra solsengen til sykesengen på 10 timer. Hva gjør du når alt stopper opp?

At livet kan endre seg i en brøkdel av et sekund, og at alle dagligdagse problemer, små gleder og store drømmer plutselig kan bli helt uviktige, vet alle som har levd med eller vært tett på brå, brutal sykdom.

For mange år siden, da pappa ble syk, stoppet alt opp for familien vår. Jeg var på den tiden fortsatt for ung til å virkelig skjønne hvor skjørt og dyrebart livet er. Men for min mamma ble livet vendt på hodet over natten. Og de mange årene som fulgte ble for henne en grå, seig masse der hun brukte all sin tid på å ta vare på mannen sin, kjæresten sin, som gradvis forsvant fra oss. Alt som ikke kretset rundt ham mistet glansen. Det var ikke tid. Ingen energi. For hva får egentlig verdi når du holder på å miste den du elsker? Det var da jeg lærte hvor sårbar en familie gjør deg. Du har ingen å miste. Å være tøff i trynet er enkelt når det bare er deg. Når du elsker noen, har du alltid alt å tape.

Jeg har tenkt mye på dette de siste åtte månedene. For snart kommer hun som skal snu alt på hodet for meg. Hun som er så sårbar og dyrebar og avhengig av meg. Hun som gjør livet så uendelig mye vakrere, men også mer skummelt, truende og uforutsigbart. For hva hvis noe skjer med henne? Hva hvis noe skjer med meg? Hva hvis noe skjer med pappaen hennes? Innsatsen i livet er plutselig så mye større. Og risikoen for at noe kan gå galt er nesten ikke til å leve med.

På tirsdag fløy jeg hjem fra Palma. Litt solbrent på skuldrene, med fregner på nesa og stråveska fylt av gode minner fra fem dager på “Babymoon” sammen med min gode venninne. Jeg gledet meg til å dele alle gode Palma-tips med dere, og fortelle hvor avslappende, energigivende og gøy det var å reise på Babymoon sammen med hun lille i magen.

Men så kom den plutselig: en prikkende følelse i venstre del av overleppen, som spredte seg til underleppen. Og kjente jeg ikke den samme, nesten bedøvende følelsen i venstre tommelfinger også? Jeg klemte sammen hånden og skar overdrevne grimaser for å få igang blodsirkulasjonen. Men fornemmelsen ble bare sterkere. Jeg reiste meg opp og begynte å gå opp og ned flyets midtgang. Det prikket fra finger til finger, og strålet samtidig ut i venstre kinn. Nå begynte jeg å bli ordentlig redd. Jeg tenkte på støttestrømpene mine som lå pent sammenrullet i vesken min i hattehyllen, og bannet stille inni meg. Hvordan kunne jeg være så dum?

I 15 minutter var den prikkende, lammende følelsen på venstre side alt jeg kunne tenke på – helt til den forsvant like fort som den hadde kommet. Vel hjemme gikk jeg til legen, som sendte meg rett til sykehuset med mistanke om drypp. Eller slag. Slag! Jeg klamret meg til badeballmagen min og kjente frosten krype nedover ryggraden.

Litt shaky på innsiden. Håpefull på utsiden. Sykehus-selfie hos Diakonhjemmet Sykehus

Og nå ligger jeg her, på Diakonhjemmet Sykehus, og blir scannet, sjekket og målt. Med en regnbue av plastikkledninger festet til bryst, mage og skuldre. Kanyle i armen. Hjertemonitor. CT-undersøkelse og MR-scan på dagsplanen. I myk sykehusskjorte. På en håndfull timer er absolutt alt annerledes. Og det eneste jeg tenker på er: Går det bra med det ekstra hjertet som slår i magen min?

Foreløpig ser alt fint ut, og jeg er så takknemlig for den fantastiske jobben som både sykepleiere og leger gjør her på Diakonhjemmet. Jeg bare håper at de finner ut av hva det var som forårsaket dette, og føler meg trygg på at de har full kontroll på den lille i magen som sparker og koser seg, og tydeligvis er i fin form selv om mor er pjusk.

Men det er en kraftig påminnelse om hva som virkelig teller. For en ting er sikkert her i livet: Ingen ting varer evig. Og de monumentale, sjokkerende endringene skjer oftest når du minst venter dem.

Nå er det ikke lenger bare meg, og selv om det er både skremmende og sårbart, så er det også det beste som noensinne har skjedd meg.

 

15 Comments

  • Reply June 21, 2018

    Wenche Hanssen

    Riktig god bedring til deg og den lille ❤❤

  • Reply June 21, 2018

    Sessan

    Alt det beste ønskes deg og den lille jenta i magen. Tvi tvi ❤

  • Åhhh… Livet altså. Godt du er i gode hender nå. En ting er sikkert, godt vi ikke vet så mye hva morgendagen bringer.

    Masse masse god bedring og gode klemmer din vei❤

  • Reply June 21, 2018

    Hilde

    Hei!
    Anbefales ikke å fly i slutten av en graviditet …
    Hilsen helsepersonell.

    • Reply June 21, 2018

      Britt

      Til «Hilde Helsepersonell» (hva nå «helsepersonell» er, det er vel strengt tatt kun leger og jordmødre som skal anbefale noe): Som regel opererer «helsepersonell» med tre ukers-grense. 9 mnd – 8 mnd= 1 mnd = 4+ uker.

      Marianne Jemtegaard: Lykke lykke til! Du skriver så bra og jeg kjenner meg igjen fra graviditet etter at man hadde vent seg til tanken på å ikke bli mor. Det var og er fantastisk, Håper ikke de nøler med å sette i gang før termin om det er forhøyet risiko av noe slag..

  • Reply June 21, 2018

    Inger Johanne Pettersen

    Riktig god bedring❤️❤️Har fulgt deg på TV og synes jeg ‘’kjenner’’ deg. Skal selv bli mormor igjen i neste måned , så da blir det så nærme . Ønsker deg alt godt😘 Varme klemmer❤️

  • Reply June 21, 2018

    Anne-Gro Stjern

    Så kjempefint skrevet. Så skremmende dette har vært for deg. Du er i de beste hender. Men ingenting er SELVFØLGELIG.. Man vet vet aldri hva morgendagen bringer. Noe å tenke på for noen og enhver. Masse god bedring og LYKKE TIL😊💜👶

  • Reply June 21, 2018

    Birgitta

    Marianne og lille tulla i magen din❣️
    Så flott og korrekt skrevet! Livet er uforutsigbart og sjørt… Jeg ønsker dere alt vel, dette kommer til å gå bra. Dere er i så gode hender på Diakonhjemmet.
    Hjerteklem og lykkeøskser sendes til dere. Om litt kan du glede deg over noe det fineste som finnes, ditt eget avkom ♥️🤱🍀

  • Reply June 21, 2018

    Yvonne severinsen

    Hei 😊
    Ønsker deg og hun lille en riktig god bedring 💞
    Klem fra Yvonne ( Heklekos )

  • Reply June 21, 2018

    E

    Been there, done exactly that!

    Ble i tillegg litt skjev i ansiktet og begynte og mumle.

    Lå en uke på sykehus og tok ALLE prøver som gikk ann, før nevrologen foreslo at jeg kunne hatt et angstanfall.
    Jeg ble sjekket for alt fra slag til MS.

    «IKKE pokker! Jeg har verdens sterkeste psyke! Jeg finnes ikke redd for en dritt og er sykt glad og takknemlig for alt og alle rundt meg» Hvordan kunne noen foreslå noe slikt. Dette var da virkelig ikke noe jeg innbilte meg, jeg var fysisk syk og det skikkelig!!

    Gikk ut fra sykehuset fullstendig uten krefter og i vanvittig dårlig form. Klarte knapt å gå til bilen med støtte.

    Etter en uke til med googling og flere legebesøk gikk det opp for meg; Jeg var helt utbrent! Kroppen sa stopp med en skikkelig panikkangst. Selvom jeg ikke følte meg «redd/bekymret », så var det amfibiehjernen som hadde tatt over styringen av kroppen. Det var den som gjorde alt dette fysiske til kroppen min. Jeg hadde drevet rovdrift av kroppen min og psyken altfor lenge. Nå sa den STOPP!

    I ettertid (etter et år men mye læring) ser jeg alle symptomene og advarslene jeg hadde oversett altfor lenge.

    Kanskje kanskje kanskje du kan ha vært borte i noe av det samme.

    Det ordner seg, jeg lover! 🙂
    God bedring!

  • Reply June 22, 2018

    Sophie

    God bedring, Marianne❤️
    Husk at det er noen undersøkelser, bla MR som du ikke bør ta med den lille i magen. Masse lykke til videre!
    Mvh gravid slagsykepleier😊

  • Reply June 22, 2018

    Unni Askeland

    Order til ettertanke.
    Du er fin. Håper alt går bra.
    Tenker på deg ❤️
    Love x

  • Reply June 22, 2018

    Lykkelita

    God bedring 🙂
    Opplevd samme, sykt skremmende! Men da var det «bare» d-vitaminmangel ..

Leave a Reply