Oj så liten. Er du sikker på at det ikke er noe feil?

Som gravid blir du fort vant til at timeplanen din, hva du spiser og hvordan kroppen din ser ut ikke lenger bare er din egen business.

Vilt fremmede mennesker strekker frem hånden og stryker deg smilende på magen når du venter på trikken i morgenrushet. Naboer spør om du har fått problemer med inkontinens og anbefaler svisker for å bedre tarmfunksjon. Kollegaer titter bekymret ned mot asfalten og sukker overdrevent høyt og oppgitt over høye hæler: “Jaja, du er gæren du”.  Og så er det alltid en fordel hvis du er sånn rimelig godt forberedt på å svare på quizzing om kostholdsplanen din, søvnrutiner og hvordan du forbereder underlivet på fødsel hvis du møter gamle bekjente eller fjerne tanter.

Magen strykes, og kroppen din måles opp og ned. “Er ikke den magen veldig liten? Men puppene dine har jo blitt kjeeeempestore! Ha ha ha!”.

Ting man aldri ville funnet på å kommentere på eller spørre en voksen kvinne om, er plutselig helt naturlig.  I hvert fall for alle andre enn den det faktisk gjelder.

Barn rører ved urinstinktene i oss. Omsorgsbehovet til flokken vekkes, og det er rørende å få så mye kjærlighet og støtte fra vilt fremmede mennesker. Et lite smil fra en småbarnsmamma i køen på matbutikken. Et prikk på ryggen fra en ung jente med spørsmål om du vil ha setet hennes på bussen. En klem fra en bestefar på et kjøpesenter som så gjerne vil fortelle meg om alt det fantastiske jeg har i vente. Gaver som hjemmestrikkede Baby-Uggs og broderte luer fra lesere som kommer på besøk når jeg står på scenen landet rundt. Jeg er så heldig som får kjenne på all den varmen og godheten. Og jeg er sikker på at det får hun lille i magen til å hoppe rundt av glede for alt dette, hun også.

Det å gå gravid har gjort at jeg ser det fine fellesskapet oss mennesker imellom enda tydeligere, og det kjennes både beroligende og betryggende i en periode i livet hvor fremtiden ellers føles veldig ukjent og litt skummel.

Samtidig er det slitsomt å hele tiden skulle stå til rette for valgene man tar. Eller forsvare ting man ikke egentlig rår over, som for eksempel hvordan kroppen din ser ut. I fossen av velmenende råd er det lett å bli våt av panikksvette, for du skal være i overkant trygg og selvsikker i valgene dine når du konstant blir utfordret av både nære og fjerne.

Av og til gjør dette veldig vondt. Og for et par uker siden fikk jeg helt panikk. Alle spørsmålene om at magen var så liten gjorde til slutt at jeg ikke fikk sove om natten. Hva om noe var feil med henne? Kanskje hun ikke vokste slik hun skulle? Var hun syk? Til slutt tok alle de vonde tankene overhånd, og jeg booket meg inn til privat ultralyd.

30 minutter og over 1000 kroner senere kunne jeg slå meg til ro med at alt var normalt utviklet i riktig størrelse, og at det slettes ikke var uvanlig at mager ikke ble sånn kjempestore med en gang. Uke etter uke med blikk og klapp og små kommentarer hadde gjort at jeg til slutt ikke stolte på det kroppen min fortalte meg. Heldigvis var det for meg en enkel måte å få stillet bekymringen på, men hadde problemstillingen og uroen omhandlet noe helt annet, hadde det kanskje ikke vært like enkelt.

Alle gravide ønsker å gjøre alt godt for barnet sitt. Og den giftige jungelen av råd, tips og “du må ikke finne på”-setninger er umenneskelig stor. Vi er så sårbare og usikre og slitne og bekymrede alle sammen, at det vi trenger er nettopp den gode klemmen, den fine kommentaren om at man stråler, og en utømmelig strøm av forsikringer om at man kommer til å bli en kjempemamma. Si heller “så flott du er”, i stedet for “så stor/liten”. Si heller “du fortjener å bli tatt godt vare på, kan jeg hjelpe deg?” i stedet for “du jobber for mye, nå må du slappe av”. Vi har allerede alle de negative, usikre og vonde tankene svirrende konstant i bakhodet. Noen ganger er det enkle så absolutt det beste, og det ingen av oss kan få nok av, er kjærlighet, forståelse og omtanke.

Foto tatt av Hanne Sagstuen i LA.

 

Be first to comment